Human-Etisk Forbund, HEF, organiserer norske livssynshumanister/humanetiker. HEF er den største livssynsorganisasjonen etter Den norske kirke, og har totalt ca. 69 000 medlemmer. I tillegg regner forbundet med at omkring 10 000 barn under 15 år kommer fra humanetiker-familier. Barnehage og skole kan møte utfordringer fra barn med humanetiker-bakgrunn, gjerne knyttet til formidlingen av religiøse tradisjoner, og undervisning i religion i skolen. I tillegg kan det ofte oppstå spenninger i forbindelse med aktiviteter som kommer som en konsekvens av den kristne verdiforankringen som er i disse institusjonene. Derfor er det viktig at førskolelærere og lærere er oppmerksomme på ulike momenter i møte med barn fra humanetiker- familier.

Corliss Lamont (1988) definerer humanismen i det tjuende århundret slik: den er et livssyn som går ut på en gledesfylt tjeneste til hele menneskehetens felles beste i denne naturlige verden og et forsvar for fornuftens metoder, for vitenskap og demokrati.

Humanisme er i vid betydning et livssyn eller en filosofi som gjør mennesket, dets velferd og verdier til det sentrale. Humanisme er en samlebetegnelse på tanker og holdninger fra ulike filosofer, tidsperioder, religioner og livssyn, og det er særlig tre historiske epoker som er sentrale når man skal forstå de historiske røttene til humanismen i dag. Disse periodene er antikken, renessansen og opplysningstida.

Med antikken mener vi den gresk-romerske oldtida fra ca. 700f. Kr. til Romerriket gikk i oppløsning på 400-tallet e. Kr. Et annet ord på denne tiden, er den klassiske tiden. Ordet klassisk betyr i denne sammenheng at det ble skapt kunst, litteratur og tenkemåter av varig verdi. Begrepet antikken brukes om den kulturen og det livssynet som var typisk for denne tiden. Mange sentrale tanker humanistene i dag hevder, ble formulert i denne tiden.

Filosofen Sokrates levde på 400-tallet f. Kr, og blir ofte betegnet som den første humanist. Sokrates hadde stor tiltro til menneskets fornuft, og han mente sannhet, godhet, rettferdighet og skjønnhet burde styre menneskenes liv. Sokrates gikk rundt i gatene, og formidlet tankene sine. Og gjennom å stille spørsmål, ville han provosere menneskene til å tenke. Sokrates ville hjelpe menneskene til å komme frem med indre kunnskaper. Sokrates la vekt på dialogen, og gjennom å bruke språket ble mennesket opplyst. Han mente også at det var sammenheng mellom innsikt og atferd. Dersom menneskene visste hva som var godt, ville de velge det gode. Rett innsikt førte til rett handling. Og Sokrates mente at kun de som gjorde det gode, ville bli lykkelige mennesker. Sokrates ble til slutt dømt til døden, fordi menneskene mente han tvang mennesker til å ta stilling til ulike moralske temaer. Han ble anklaget for å føre ungdommen på villspor, og ikke å ha tro på statens guder. Sokrates anket ikke sin dom, fordi han mente han hadde handlet etter sin samvittighet.

Sokrates hadde en positiv tro på menneskets fornuft og muligheter til å velge rett. Han er kanskje det enkeltmennesket som har betydd mest for utviklingen av humanistisk filosofi. Det er ikke så mye kunnskap om den historiske Sokrates, hans liv er først og fremst kjent gjennom det Platon har fortalt om han. Platon var Sokrates sin elev, og skrev ned mange av samtalene han hadde med mennesker. Grekeren Aristoteles var elev av Platon igjen. Og begge disse store filosofene la vekt på menneskets evne til å tenke og erfare selv. Sokrates, Platon og Aristoteles er noen av antikkens store tenkere, og de var med på å reise grunnmuren for europeisk filosofi og for humanistiske tankeretninger.

Ordet renessanse betyr gjenfødelse. Og dette betegner den kulturhistoriske perioden på 1400 – 1500-tallet i Europa, da det var ny interesse for gammel gresk og romersk kultur. Antikkens filosofi, litteratur, kunst og arkitektur ble nå aktuell. Antikkens filosofer hadde stor tiltro til menneskets fornuft, deres muligheter til å tenke og vurdere selv. Og disse tankene ble sentrale også i renessansen. Italia var særlig kjent som et sentrum for renessansen på 1400- tallet, da landet lå langt foran det øvrige Europa i rikdom og kultur. Firenze var et midtpunkt, men tankene spredte seg raskt til resten av Europa, der det ble en oppblomstring av humanistiske tanker. Flere store personligheter stod nå frem og hevdet nye tanker i tiden, og en av dem var Leonardo da Vinci.

Leonardo da Vinci var italiener, og levde på 1400- tallet. Han var interessert i å studere mennesket. Han var i tillegg en dyktig maler, og mange av hans malerier forteller om en dyp følelse for menneskets personlighet og skjønnhet. I renessansen ble som sagt tidligere, antikkens tanker levende, og det var mange kunstnere som fremstilte nakne mennesker. Det var naturlig å studere den nakne menneskekroppens skjønnhet i antikken. Og i og med at de gjorde det igjen i renessansen, var det et uttrykk for det nye menneskesynet. Mennesket hadde ikke noe å skamme seg over; det var et uavhengig vesen som ble oppfattet ut fra seg selv.

Tiden fra antikken på 300-400- tallet og frem til den nyere tid på 1500-1600- tida, blir betegnet som middelalderen. I Europa hadde pavedømmet utviklet seg, og den romersk-katolske kirken hadde stor makt og innflytelse. Paven i Roma krevde at keisere og konger skulle godkjenne han som overherre. I middelalderen hadde kristen filosofi og moral vært enerådende. Og de som tvilte på noe av det som kirken stod for, kunne risikere å bli dømt, og brent på bål. I renessansen ble tanker og ideer fra førkristen tid levende igjen. Mange så på middelalderen som en mørk og tung tid mellom to gylne tidsperioder, nemlig antikken og renessansen. I dag er det vanlig å ha et mer nyansert syn på middelalderen.

Et sentralt trekk ved renessansen er et nytt menneskesyn. I renessansen fikk man en ny tro på mennesket, dets verdi og dets muligheter. Renessansehumanistene så ingen motsetning mellom den klassiske kulturen og kristendommen. Det nye testamentet var skrevet på gresk, og gresk kultur var jo sentral.

Et annet trekk var en ny livsstemning. Renessansehumanistene gledet seg over livet her og nå. De følte seg hjemme i tilværelsen, og var preget av optimisme. De mente at så lenge mennesket fikk utfolde seg fritt, hadde det grenseløse muligheter.

Et nytt verdensbilde var også sentralt i renessansen. Naturen ble sett på noe positivt som menneskene kunne nyttiggjøre seg. Humanistene frigjorde seg fra gamle autoriteter og betraktet verden med nye øyne. Undersøkelser av naturen og universet bygde på iakttakelse, erfaring og eksperimenter, noe som ga grunnlag for nye vitenskaplige metoder. Og nye vitenskaplige oppdagelser, gjorde at menneskene fikk et nytt verdensbilde. Denne tiden karakteriseres som en fornyet og optimistisk tro på mennesket, dets muligheter og utfordringer. Boktrykkerkunsten som ble oppfunnet på 1400- tallet, gjorde sitt til at humanistiske tanker ble spredd i Europa. Reformasjonen kom på 1500- tallet, og den bidrog også til å fremme humanistiske tanker, og ved å oppfordre mennesker til å frigjøre seg fra autoriteter.

Opplysningstiden er en betegnelse på siste halvdel av 1700- tallet. På den tiden ble taker fra renessansen levende. Ordet opplyse kan bety lyse opp, spre kunnskap og informere. Opplysningstiden kjennetegnes av stor tro på den menneskelige fornuften. En sentral tanke i opplysningstida var fornuften. I likhet med antikkens og renessansens humanister, hadde filosofene i opplysningstida stor tro på menneskets fornuft. En annen tanke var arbeid for folkeopplysning. Den nye tiltroen til fornuften skapte også tanken om at det brede lag av mennesker måtte opplyses. Nå mente man at nød og undertrykkelse skyldtes uvitenhet og overtro. Både barnas og folkets oppdragelse fikk nå stor oppmerksomhet. Det opplyste mennesket skulle skape et bedre samfunn. Man kjempet også nå for rettigheter. Opplysningshumanistene mente at mennesket hadde en del naturlige rettigheter, som trykkefrihet og ytringsfrihet. Den enkelte hadde rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Sentrale ideer var toleranse, rettferdighet, menneskekjærlighet og individets ukrenkelighet. Et sentralt trekk ved opplysningstiden, var skepsis til nedarvede sannheter. Man mente at individet selv måtte finne svar på de fleste spørsmål. Det ble nå oppgjør mot gamle autoriteter, særlig rettet mot kongens, adelens og kirkens makt.

En sentral person i opplysningstiden, ble forfatteren Voltaire. Han levde på 1700- tallet i Frankrike. Hele sitt liv drev han kamp mot sensur, intoleranse og maktovergrep. Voltaire mente at alle mennesker hadde innebygd en rettsforståelse med utspring i naturretten. Naturretten representerer tanker om at mennesket har visse naturgitte, medfødte rettigheter, som ytringsfriheten. Voltaire ville lære menneskene å bruke sin tanke og fornuft i stedet for å følge gamle autoriteter på vitenskapens og religionens område. Han kjempet mot kirkens makt, mot religiøs undertrykkelse og blind tro på kirkens læresetninger, dogmer, som han mente hindret åndelig og kulturell fremgang.

Humanistiske tanker fra opplysningstida, har gitt flere konkrete utslag, som for eksempel menneskerettighetserklæringa som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Og denne erklæringen er et viktig grunnlag for Norges grunnlov fra 1814. Menneskerettighetserklæringen som ble vedtatt av FN i 1984, bygger også på denne arven.

Mange av opplysnigstidas humanister, var kristne, og mange har kalt seg det siden. Humanisme er rett forstått kristendom mener de. Utgangspunktet er at mennesket er skapt i Guds bilde, og har muligheter til å gjøre det gode. Det nye testamentet understreker at det enkelte mennesket er en enestående, ukrenkelig skapning. Nestekjærlighet, barmhjertighet og likeverd er sentrale verdier. Kristne humanister har gjennom historien kritisert kirken for maktbruk og religiøs intoleranse. De mener at mennesket må få bruke sin tanke og fornuft, men understreker også at det har et religiøst behov. Det er både menneskets fornuft og dets religiøse dimensjon som utgjør dets egenart, mener de.

Profan humanisme har ikke noe religiøst grunnlag. Ordet profan betyr verdslig. Allerede i renessansen var det tendenser til en profan humanisme, men den fikk først gjennomslag i opplysningstida. Vitenskaplige oppdagelser var noe av bakgrunnen for dette. Blant annet spilt Darwins teorier om menneskets avstamming en stor rolle for utvikingen av den profane humanismen. Menneskets evne til å tenke fritt er en hjørnestein i humanistisk tankegang. Dette preget også humanismen i opplysningstida. Fra da av ble humanisme en betegnelse på et livssyn som var avvisende til alle former for religion.

Henrik Wergeland var blant dem som kjempet for humanistiske idealer i Norge. Han arbeidet for at jødene skulle få tilgang til riket, noe de ifølge Grunnloven ikke hadde. Dette ble etter press endret i 1851. Frihet, sannhet og kjærlighet var nøkkelbegreper i Wergelands forfatterskap. Han var også med for å arbeide for folkeopplysning. Henrik Ibsen var også en sentral forfatter, som tok opp emner som sannhet, frihet og rett til debatt.

Etter andre verdenskrig vokste det frem et humanistisk miljø i Norge. Biskop Kristian Schjelderup og filologen Anders Wyller var sentrale personer. Disse to var med på å starte Nansen skolen på Lillehammer i 1938, og kalte skolen et norsk humanistisk akademi. Miljøet rundt denne skolen har i mange år vært tyngdepunkt i humanistisk tradisjon i Norge.

I 1956 ble Human-Etisk Forbund (HEF), startet i Oslo. En av grunnleggerne var Kristian Horn. I dag er HEF en dominerende organisasjon for mennesker med et ikke-religiøst humanistisk livssyn i Norge. Det er dannet lokallag av HEF i alle landets fylker. Human-Etisk Forbund er det største livssynssamfunnet i Norge utenom Den norske kirke.

Human-Etisk Forbund er et forum for drøfting av etiske og eksistensielle spørsmål der man tenker seg at mennesket er underveis, ingenting er fastlagt for alltid. HEF er en interesseorganisasjon som kjemper for livssynsfrihet og livssynslikestilling. Organisasjonen ønsker å stimulere til åpen, fordomsfri debatt om menneskelige og samfunnsmessige verdier. Den ser på vårt mangfoldige, flerkulturelle samfunn som en verdi i seg selv. Likeverd, toleranse og respekt er sentrale verdier.

Human-Etisk Forbund i Norge er medlem av det internasjonale humanistforbundet IHEU: International Humanist and Ethical Union. Det ble stiftet i 1952, og har 70 medlems organisasjoner fra 30 land. IHEU har en kortfattet definisjon av humanisme som alle medlemmene kan slutte seg til: "Humanisme er et demokratisk, nonteistisk og etisk livssyn som hevder menneskets rett til og ansvar for å forme og gi mening til sitt eget liv. Humanisme avviser overnaturlige oppfatninger av virkeligheten".

De etiske og humanistiske idealer i FNs menneskerettighetserklæring har alltid hatt en sentral plass i Human-Etisk forbund. Ved folkemøtets landsmøte i 1985 ble det bestemt å uttrykke dette i vedtektene. De to første paragrafene lyder slik:

§1: Human-Etisk Forbund er en organisasjon for mennesker, som ubundet av religion, vil bygge sitt livssyn og sin etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring, egen kritisk tenkning og en oppfatning av verden og tilværelsen som har støtte i vitenskaplige metoder og resultater.

Forbundet legger til grunn for sitt arbeid de humanistiske idealer og prinsipper som kommer til uttrykk i FNs erklæring om Menneskerettighetene av 1948.

a) et samfunn med full religions- og livssynsfrihet, uten statsreligion og uten religiøse formålsparagrafer for offentlig virksomhet,

b) at alle mennesker skal ha tilbud om fullverdige borgerlige seremonier og livssynstjenester,

c) opplysning om human-etikk, blant annet gjennom voksenopplæring og studiearbeid.

(Hentet fra hjemmesidene til Human-Etisk Forbund)

Humanetisk tradisjon slik vi kjenner den i dag, bygger på som jeg tidligere har nevnt, på tanker fra antikken, renessansen og opplysningstida. Hovedtankene i menneskesynet kan summeres opp i tre prinsipper.

Det første prinsippet er det myndige mennesket. Mennesket er frigjort fra autoriteter, og det er fritt til å bestemme over seg selv gjennom sin egen fornuft. I møte med livets utfordringer, får mennesket en rekke erfaringer. Fornuften og erfaringene danner grunnlaget for det vi vet om verden. Det myndige mennesket har tatt plassen som herre i sin egen verden; det må stole på seg selv og sine egne muligheter.

Det andre prinsippet er det gode mennesket. Mennesket er fra naturens side godt. Kunnskap om det rette og det gode fører til at mennesket handler godt og rett. Mennesket har stor verdi og mange muligheter, det ser positivt og optimistiske på livet. Det gode i mennesket får best anledning til å utfolde seg når oppdragelsen av individet tar del i kunnskap og kulturverdier. Hvert enkelt menneske er en enestående skapning. Og selv om mennesker er forskjellige, er alle verdifulle og likeverdige. Derfor er toleranse, forståelse og respekt for hverandres egenart et sentralt ideal for humanister.

Det tredje prinsippet er mennesket som åndsvesen. Mennesket er en del av naturen og bundet av den lovmessigheten som er i naturen. Men mennesket er noe mer enn natur: det er et åndsvesen. Det vil si at det har evner og muligheter som overgår andre skapninger. Det har frihet og evne til å skape noe gjennom arbeid, medmenneskelig engasjement og kunstnerisk virksomhet. Menneskets sjel er knyttet til livet her og nå, humanister avviser at mennesket har en udødelig sjel.

Humanistene har et individualistisk menneskesyn. Det er det enkelte mennesket som teller, hver enkelt er et mål i seg selv. Men mennesket lever ikke bare for seg selv og sitt eget. Humanistene engasjerer seg for at mennesket skal utvikle seg videre, gjøre framskritt og ta vare på hverandre.

Det humanetiske livssynet har ingen hellige bøker eller dogmer. Der mange finner svar på eksistensielle spørsmål i religionen, finner en humanetiker det oftest riktigere å la spørsmålet stå åpent. De mener det er befriende å rett til å stille spørsmål, og mener det er "menneskets lodd" å leve med usikkerhet når det gjelder de store spørsmålene om den menneskelige eksistens.

Ordet etikk betyr skikk, holdning, levemåte. Humanetikk betyr at man begrunner sin måte å leve på ut fra rent menneskelige forhold. Mennesket trenger ikke gudgitte normer, for det er selv i stand til å vurdere hva som er rett, og hva som er galt. Den menneskelige fornuft og erfaring viser hva som er godt og ondt., og er det eneste sikre mennesket har å stole på. Derfor må mennesket selv skape mening i livet sitt. Alene og i fellesskap med andre må mennesket ta ansvar for sine egne valg. Tanken om gjensidighet regnes som grunnorm. Det som er godt og ondt for èn, oppleves ofte slik for andre også.

Bevaring av miljø og natur er en moralsk forpliktelse. Felles menneskerettigheter og demokratisk styreform er en forutsetning for at alle skal ha mulighet for et godt liv. Innenfor disse rammene må mennesket selv skape sitt gode liv. Om en enkelthandling er god eller dårlig, må i første rekke vurderes ut fra hvilke konsekvenser handlingen får for dem som blir berørt. Derfor er det vanlig å si at humanetikken hovedsakelig er en konsekvensetikk, men den legger også vekt på et godt sinnelag.

Human-Etisk Forbund har utarbeidet alternative seremonier til de kirkelige handlingene dåp, konfirmasjon og gravferd. Seremoniene kalles borgerlige. Det betegner at det er et tilbud til alle borgere.

Borgerlig navnfest er et alternativ til kirkens dåp. Arrangementet finner sted i et rådhus, kulturhus eller et annet forsamlingshus. Det kan også arrangeres som en fest hjemme. Programmet består av musikk, sang, diktlesning og tale.

Borgerlig konfirmasjon bygger på et kurs i etikk på rent menneskelig grunnlag. Man legger spesiell vekt på det humanistiske livssynet, men arbeider også med emner som verdensreligionene, etiske problemstillinger, filosofi og menneskerettighetene og om det å leve i hjem og samfunn. Kurset ønsker å fremme holdninger og stimulere til handlinger som bygger på gjensidighet, ansvar, toleranse og respekt. Avsluttes med en høytidelig fest for de unge med familier.

Borgerlig gravferd er en seremoni med musikk, tale, sang og eventuelt nedleggelse av kranser uten noe religiøst ritual. Krematoriene og gravlundene kan i dag benyttes av alle, uansett tilknytning til livssyn.

Borgerlig vigsel og inngåelse av partnerskap foregår ofte i rådhus. Formaliserer at to ønsker å dele livet sammen

I tråd med et humanistisk menneskesyn har humanetikere et positivt syn på barn. De er likeverdige med voksne, og likeverdsprinsippet danner vern mot en autoritær oppdragelsesform. Barn er fullverdige mennesker, også på det livssynsmessige området. Den voksnes oppgave er å gi barna best mulig vilkår for personlig vekst. Siden demokrati er en sentral verdi i humanetikken, er det mange som mener at barn har rett til medbestemmelse og til å gi uttrykk for sine meninger.

Humanismen viser tiltro til det gode i barnet, og betoner samtidig barnets behov for trygge oppvekstvilkår og frihet. Og siden barn kan ha vanskeligheter med å se konsekvenser av egne handlinger, trenger de noen grenser som er til vern både for seg selv og andre. Her står gjensidighetsprinsippet sterkt, "du skal handle mot andre som du vil at andre skal handle mot deg".

Humanetikken er i liten grad regelstyrt, og oppdragelsen er gjerne rettet inn mot å lære barna å tenke konsekvenser av handlingene sine, heller enn at en handling er absolutt rett eller gal i seg selv.

Humanetikere vil ikke skjerme barna sine fra ren opplysning om trosoppfatninger som strider mot livssynshumanismen, men de ønsker ikke en formidling som kan utfordre de små barna til selv å ta stilling. Humanetikere er i det store og det hele enige i barnehagens og skolens verdigrunnlag, bortsett fra forbindelsen til kristendommen. Medlemmene ønsker å benytte seg av det offentlige tilbudet, samtidig som de arbeider for at det i fremtiden skal bli lagt vekt på allmennetiske istedenfor kristne verdier.

Mange humanetikere opplever at de kristne høytidsmarkeringene i barnehage og skole er vanskelige. En av årsakene er at de angår flere fag, og at de gjerne inneholder en blanding av kunnskapsformidling og mer involverende aktiviteter. Flere foreldre peker på at de ikke er imot saklig formidling om hva høytidene står for i følge kristen tro. Men de mener at de kristne aspektene ved høytidene får for stor plass i undervisningen, og at del lærere sklir over i forkynnelse. Enkelte hevder også at en del av formidlingen er uegnet for de minste barna. Det er særlig skepsis mot formidling av Jesu korsfestelse og oppstandelse i forbindelse med påsken

Som regel ønsker humanetikere at barnehage og skole skal legge størst vekt på de ikke – religiøse aspektene ved høytidene. Det er viktig å være klar over at jule- og påskehøytiden også står sentralt i humanetikerfamilier, vel å merke uten det kristne innholdet.

Julen blir som regel feiret som en "solsnufest". De feirer jul, men uten det kristne innholdet. Ikke kristne julesanger, unaturlig å pynte med engler og adventsstjerne

Påsken blir assosiert med våren og det nye livet i naturen, og markes med påskeferie og tradisjonell pynt som påskeegg og påskekyllinger.

Dette har vært en utrolig interessant oppgave å arbeide med. Jeg hadde lite kunnskap om humanismen da jeg begynte, men etter å ha lest mye teori, føler jeg at jeg sitter igjen med mye kunnskap. Jeg har blitt mer bevisst i forhold til dette livssynet, noe som gjør at jeg har et godt utgangspunkt for å møte barn og foreldre som er humanetikere, i en fremtidig jobbsituasjon. Og ved at jeg har kunnskap om deres livssyn, vil jeg også kunne vise respekt.

Sødal, H. K, Barn med ulik tro. Høyskoleforlaget AS 2000

Lamont, Corliss, Det humanistiske livssyn. Universitetsforlaget 1988

Waale, R. B og Wiik, P, Under samme himmel 10. J. W. Cappelens Forlag a.s 1999

Waale, R. B og Wiik, P, Under samme himmel 10 – ressursbok. J. W. Cappelens Forlag a.s 1999

Aadnanes, P. M, Livssyn. Universitetsforlaget 2002

Hjemmesidene til Human-Etisk Forbund