Utformet av Silje Topp, student ved høgskolen i Vestfold

Behaviorismen

 

Skolen har som oppgave å formidle holdninger, kunnskaper og ferdigheter til elevene slik at de kan fungere i et internasjonalt samfunn. Elevenes læring skal, i korte trekk, bidra til at de vokser og utvikler seg som frie, opplyste, selvstendige og ansvarlige personer. De fleste elever mener at de går på skolen for å lære noe, men av og til kan undervisningen føles tung og vanskelig både for elever og lærere. Dette er i første omgang en utfordring til lærerne, om hvordan undervisningen på best mulig måte kan kombinere elevenes og skolens ”læringsrom”.

Mange av de tideligste læringsteoriene ble formulert på grunnlag av laboratorieeksperimenter der ”lærestoffet” var av en helt annen type enn det vi arbeider med i skolen. Noen teorier er også blitt til på grunnlag av eksperimenter med dyr, for eksempel teorier om klassisk og operant betinging (Imsen, s.49).

Behaviorismen er en av de tideligste læringsteoriene, som i sin opprinnelse var opptatt av at vi bare kan lage teorier om det vi kan observere direkte. Man studerte altså bare den synlige påvirkningen og reaksjonen hos individet. Med riktig stimulering kan man få et individ til å lære nesten hva det skulle være. Mennesket er nemlig passivt og påvirkelig i følge behaviorismen, og kan blant annet styres av belønning og straff. Det antas nemlig at mennesker unngår det ubehagelige og streber etter det behagelige (også kalt det hedonistiske prinsippet).

Behaviorisme (av eng. behave, oppføre seg) – Atferdpsykologi. Retning i psykologien som studerer dyrs og menneskers atferd etter naturvitenskapelig mønster uten å fortolke den enkelte. Behaviorismen ble utviklet (bl.a. av J.B. Watson) omkring 1.verdenskrig som en motvekt mot en ensidig vekt på introspeksjon (Introspeksjon er en psykologisk forskningsmetode som består i bevisst iakttakelse og rapportering av egne opplevelser). Introspeksjon var en av de klassiske psykologiske hovedmetoder. Under fremkomsten av behavioristisk psykologi ble introspeksjon sett på som uvitenskapelig). Behaviorismen legger stor vekt på læringsprosesser, særlig på betingingslæring, jf. Atferdsterapi (http://www.caplex.net/web/artikkel/artdetalj.asp?art_id=9301664).

Opphavet til behaviorismen
J.B. Watson innførte begrepet behaviorisme, og var opphavsmannen for denne teorien. Den oppstod som en reaksjon mot introspeksjon som var gjeldende på 1800-tallet. Det var da læringsprosessen, og særlig betingingslære, som ble vektlagt. Darwins evolusjonsteori (1859) hadde allerede blitt akseptert før impulsene til behaviorismen kom fra Pavlovs og Thorndikes undersøkelser av hvordan dyr lærer. Det er mange forskjeller mellom dyr og mennesker, men også mange likheter. Undersøkelser av biologiske prosesser hos dyr kunne gi innsikt i menneskenaturen. Evolusjonsteorien til Darwin gikk ut på at både dyr og mennesker til en hver tid er i utvikling for å tilpasse seg omgivelsene de ferdes i til daglig. Menneskene er på denne måten blitt akseptert som en ”forlengelse” av dyreriket (D.C. Phillips og Jonas F. Soltis).

En som forsker på dyr har ikke introspektive data tilgjengelig, og i følge Watson er dette en fordel. Det er nemlig ingen andre enn du selv som vet hva som foregår i ditt sinn, og dermed er ikke vesentlig data tilgjengelig for et større antall forskere. Det er kun observerbare data (objektivitet) som er viktig i vitenskapen, og som dermed kan kontrolleres av andre (ibid). Mange forskere har videreutviklet denne teorien, og i følge Gunn Imsen har flere ikke-observerbare fenomener fått plass i teorien. Blant annet menneskets forventninger har kommet sterkt inn i denne teorien, de ser ut som om de kan forklare mye av det vi mennesker foretar oss.

Motivasjon for læring

Drivkraften for læring er ytre motivasjon, altså straff og belønning, i behaviorismen. To punkter er blitt stående som sentrale i teorien: Klassisk betinging og Operant betinging.

Klassisk betinging:

Behaviorismen har sitt utgangspunkt i Pavlovs iakttakelse av hunder, der han observerte at hunder utskilte spytt når de fikk mat i munnen, men enkelte ganger kunne andre ting utløse denne responsen. Videre så han på hvordan disse betingede refleksene oppstår, og om en kan skape og kontrollere dem. Betingede reflekser kommer i tillegg eller kan erstatte naturlige reflekser. (Se også illustrasjonen under på Pavlovs forsøk, D.C. Phillips og Jonas F. Soltis).

Pavlovs observasjon av hunder (s.42-43 i LÆRING Teorier og prinsipper for læring):
Pavlov la merke til at hundene begynte å sikle hver gang de fikk mat, men gjorde det kun når de fikk se at det var mat han kom med. Han begynte å ringe med en klokke samtidig med matserveringen for å se om det ble noen forandring i atferden. Etter mange repetisjoner var det nok at hundene hørte klokken, uten å se maten for å få den til å sikle. Man sier at hunden er blitt betinget. Både dyr og mennesker har reflekser som er medfødt, for eksempel spyttkjertler som blir stimulert når man kjenner lukten av, eller ser mat. Dyrene er ”biologisk koplet” slik at en bestemt stimulans (i dette tilfellet mat) utløser en bestemt respons (spytt). Klassisk betinging er med andre ord et element som ikke naturlig er med på å fremkalle en refleks, men som føyer seg inn og blir en del av refleksen. Klassisk betinging vil i så måte begrense seg til medfødte reflekser.

Pavlovs forsøk som er beskrevet over er illustrert her:

Operant betinging:
E.L. Thorndike var opptatt av det som skjer etter en respons. Stimulusresponssammenhengen styrkes om det etterfølges av noe positivt/tilfredsstillende, men svekkes om det etterfølges av noe negativt/sjenerende (Gunn Imsen).

Thorndikes studie av katters læringsatferd (s.45 i LÆRING Teorier og prinsipper for læring):
E.L. Thorndike tok doktorgraden på sine studier av katters læringsatferd. Han stengte en katt inne i en boks, og for å komme ut måtte katten berøre en snor eller et håndtak. Katten ble belønnet om den klarte det (for eksempel fisk), og Thorndike laget grafer over hvor lang tid det tok hver gang katten skulle forsøke dette. Det viste seg at katten fattet poenget ganske kjapt, og det var en gradvis og konstant forbedring i kattens unnslippelse. Katten utløste mekanismen raskere og raskere for hver gang og til slutt kom den seg ut med det samme den var plassert inni.

Operant betinging vil med andre ord si at en respons på en hvilken som helst stimulus kan bli betinget, enten ved umiddelbar forsterking eller ved en belønning. Dette ble senere videreutviklet av B.F. Skinner, til at en respons ikke trenger å forsterkes eller belønnes hver gang.

Skinner utvidet behaviorismens studieobjekter til også å gjelde dagligdags atferd, da betinging ikke bare er koblet til reflekser. Individer gjentar vanligvis en atferd der de føler et positivt resultat (belønning) eller unngår noe ubehagelig (også en form for belønning).

Tabellen under er hentet fra "Elevens verden" av Gunn Imsen s.69:

Skinners lab. forsøk på rotter (s.48 i LÆRING Teorier og prinsipper for læring):
Skinner fant ut at dyr (i dette tilfellet rotter) ikke trenger en belønning hver gang det blir gjort en handling eller respons. De kan få belønning hyppig men tilfeldig, og det viser seg da at dyret vil fortsette med sine nye handlinger lenger. Hvis dyret ikke får belønning vil den slutte med handlingen om den i utgangspunktet er vant med å få belønning hver gang. Rotta gjentok handlingen oftere og oftere når den oppdaget hemmeligheten om en matbit. Om man fjernet matbiten sluttet rotta å gjøre handlingen. Straff knyttes ikke til reaksjonen slik at den forsvinner, men virkningene er heller begrensede sammenliknet med hva en kan oppnå med ulike teknikker for belønning. Anvendt på mennesket går prinsippet under betegnelsen atferdsterapi eller atferdsmodifikasjon (se atferdsmodifikasjon under kapitelet: Hvilken type undervisning vil perspektivet gi?).

Behaviorismen er enkel, den antar at ”betinging” fører til at vi lærer og at dette gjelder hele dyreriket. Det er en mekanisme som det er lett for pedagogene å mestre og å ta i bruk: å belønne ønskelig atferd, og fjerne (eller til og med straffe) uønsket atferd er teknikker alle lærere kan mestre (særlig hvis de blir belønnet for å benytte seg av dem)( D.C. Phillips og Jonas F. Soltis).

Det klassiske behavioristiske læringsperspektivet preger all norsk utdanning fra grunnskole til universitet, både i undervisning og vurdering. Ungdomsskolen er særlig preget av kateterundervisning og formelle, individuelle eksamener. Det er barnetrinnet som har kommet lengst på veien bort fra det behavioristiske læringsperspektivet. (LUNA: Knut Steinar Engelsen, link til siden:
http://luna.itu.no/Dokumenter/Artikler/1038158185_31).

Hva skjer i læringsprosessen?
Et viktig element i hele betinings-systemet er følelsesreaksjoner. Enkelte hendelser kan gi oss gode følelser mens andre kan gi oss vonde følelser. Ting som var nær hendelsen da noe skjedde, kan også utløse følelsesreaksjoner. Gjennomgående vil en person trekke seg unna ”vonde” situasjoner og heller trekkes mot ”gode” situasjoner. Følelsesreaksjoner er altså et resultat av et individs tideligere erfaringer, koblet med dets behov i en gitt situasjon. Det er med andre ord et lært fenomen, men likevel uunngåelig og ubevisst. Et eksempel på dette kan være i en klasseromssituasjon: Hvis en elev har dummet seg ut, og elevene ler bak vedkommendes rygg eller læreren ytrer spydighet mot en, kan dette føles meget ubehagelig. Dette gjør sitt til at eleven forsøker å unngå slike situasjoner igjen. Dette kan videre gi eleven ubehag ikke bare i den timen det skjedde, men også overfor klassen, læreren, ja også generelt på skolen (Gunn Imsen s.67 ”Lærte følelsesreaksjoner”). Alt i alt kan en slik hendelse føre til at enkelte legger bånd på seg selv.

Et annet eksempel som viser hvordan de betingede refleksene oppstår, er en situasjon der gutten, la oss kalle ham Albert, opplever at en god hendelse kan bli en vond hendelse: Albert er knapt ett år gammel, og har i utgangspunktet en frykt (ubetinget respons) for høye lyder (ubetinget stimulus). Albert får leke med en hvit rotte, og samtidig blir det slått på en jernstang, som naturlig nok gjør at han blir skremt. Dette blir repetert flere ganger, og fører til at han også blir livredd for rotta. Med det samme han får øye på den, forsøker han å komme seg unna, og blir samtidig redd for andre lodne ting som kan minne om rotta som nå ble en betinget stimulus. Dette blir kalt, i lignende eksperimenter, for unnslippelseslæring (ibid). Tanken er at den lærende manipuleres til den ønskede atferd ved forsterking. I skolesammenheng vil ofte denne atferden være innlæring av begreper. En lærer som bruker den klassiske behaviorismen som utgangspunkt, vil være fullstendig autoritær.

Hvilken type undervisning vil perspektivet gi?
Grunnprinsippet: atferd styrkes gjennom etterfølgende belønning, fra Skinners teorier, er bakgrunnen for atferdsmodifikasjon. Her blir individets selvstendige tenking, forventning og vilje lagt vekt på, og dette har innslag av sosialkognitiv læringsteori, som så gjør at Skinners teori ikke strekker til. Under ser vi hva atferdsmodifikasjon legger vekt på i praksis (Gunn Imsen).

Atferdsmodifikasjon i praksis (s.74-79 i Gunn Imsen):

1.      Belønne det positive – Lærere bør jevnt over rose alle elevene mer, for på den måten å kanskje kunne unngå en del problematferd. Enkelte elever trenger mer ros enn andre, men det er vanskelig for en lærer å fordele dette rettferdig. Erfaringsmessig er det ofte "problemelevene" som får oppmerksomhet, stort sett i negativ retning.

2.      Analysere elevens atferd – Finne fram til hva som kan forsterkes av elevens positive sider, for at belønning skal kunne brukes.

3.      Velge realistiske mål – Det er viktig at man ikke setter for høye forventninger, men deler opp målet i mindre rater. Målene må være overkommelige og realistiske for eleven. Som et eksempel kan vi trekke frem elever som sjelden eller aldri kommer på skolen. I denne sammenheng kan det være lønnsomt å gi elevene spesielle dager vedkommende skal møte opp, og ikke forlange at han/hun skal møte hver dag hele uken i begynnelsen.

4.      Bruk belønning som virker – Ros må være spontan og ekte, og må klart og tydelig ha sammenheng med det som er i fokus. Elever gjennomskuer usaklig og uekte oppførsel. Som et eksempel kan vi trekke frem den overanstrengte læreren som tros alt handler i god tro, men som hele tiden forsøker å gi elevene sine ros til tros for at det ikke er gjort en handling det er verdt å rose (altså utenfor det som er i fokus).

5.      Negativ forsterkning kan brukes – Unnslippelsestrening – hvis en elev viser tegn på å flykte fra en time, kan det være lønnsomt å gi eleven lov til for eksempel å gå på biblioteket fremfor at vedkommende stikker av fra skolen.

6.      Positiv forsterkning er best – Premacks prinsipp (”bestemors lov”): Du kan få et individ til å gjøre noe som det har uvilje mot hvis det bare kan få gjøre noe som er morsomt etterpå. Det viktige er at belønningen skal komme etter positiv oppførsel. Et eksempel som dette kan være så enkelt som: Hvis du spiser opp middagen din får du dessert etterpå.

7.      Symbolsk belønning og atferdskontrakter – Ros er verbale symboler, ellers finnes det idrettsmerker og fortjenestemedaljer m.m. som kan omgjøres til bruk i skolen. Atferdskontrakt skal ha innslag av gjensidig aksept, betingelsene må være helt klare for eleven, belønningen godkjennes av læreren, og være forpliktende for begge parter. Et eksempel her kan være en barneskoleklasse: Hver enkelt elev har et individuelt krav fra lærer, der det for eksempel kreves oppgaveløsing, og om dette gjøres får eleven en stjerne i boka (klistremerke). Har eleven et visst antall stjerner får vedkommende en premie i form av for eksempel en blyant eller liknende.

8.      Reduser uønsket atferd gjennom ekstinksjon – Det er viktig å sette grenser, men ikke nødvendigvis gi uønsket atferd noen konsekvens. I følge Skinners teori vil en atferd som ikke gir positivt resultat forsvinne av seg selv (ekstinksjon). Se også Skinner teori.

9.      Vær varsom med straff – Brukes det mye og ofte straff kan den uønskede atferden minkes, men bare på overflaten. En indre ro og trygghet hos et barn vil antakelig forsvinne, og vil heller skape en fryktreaksjon.

Hvordan blir det behavioristiske læringsperspektivet i skolen?

I det tradisjonelle klasserommet overføres kunnskapen fra "hode til hode" (for eksempel fra lærer til elev), det er altså ikke elevens kulturelle forutsetning, og forkunnskap som er sentral, men målene i læreplanen og det forut bestemte pensum (Ludvigsen og Østerud). Her kan "tabula rasa" begrepet til John Lock også brukes, nemlig tanken om at barnet begynner med tomt hode ved fødselen, for så å få jevnlig ”påfylling” av ny kunnskap, altså kunnskapsoverføring (Gunn Imsen). Det er lære- og  arbeidsbøker som knyttes til undervisningen, der det prioriteres bredde i stedet for dybde. Arbeidsformen er for det meste individuell og interaksjonsmønsteret er følgende: Læreren stiller et spørsmål (initiering), eleven skal svare (respons) og læreren sier om responsen er rett eller gal (Ludvigsen og Østerud).


Ludvigsen og Østerud er kritiske overfor det tradisjonelle klasserommet og den pedagogikken som blir ført der, de mener denne formen for undervisning har klare trekk fra den behavioristiske tankegangen. Her blir generelle mål delt opp i mindre enheter, som elevene skal lære og gjennom læringsprosessen sette sammen til en helhet. Lærerne må utforme gode og detaljerte planer for undervisningen, elevene må få klare mål å forholde seg til, og god tilbakemelding i forhold til målene som skal nås. Det er altså læreplanene og målene der som styrer lærernes pedagogiske fremgangsmåter. I det behavioristiske perspektivet kan man si at læring skjer gjennom en påfyllingsprosess, der den lærende er passiv.

I følge konstruktivismen er den lærende aktiv, altså der vedkommende selv velger å lære. Behaviorismen har gjennomgått en utvikling, og etter hvert nærmet seg den konstruktivistiske teorien. Det er nå åpnet for at enkelte ”ikke-synlige” prosesser er med i menneskets læring, som blant annet tanker og følelser. Ikke nok med det, så har teorien også gitt rom for det sosiokulturelle perspektivets tanke om at de sosiale omgivelsene også påvirker menneskets læringsprosess.

Det finnes mange teorier om hvordan vi mennesker tar til oss lærdom. Spørsmålet er bare hvilken teori som er den ”riktige”. I følge Gunn Imsen er det ingen av læringsteoriene alene som gir ”hele sannheten”, man må orientere seg i mange teorier for å få en helhet og en forståelse av hvordan læring skjer (helhetlig læringssyn). En teori kan nemlig ha påstanden om at vi mennesker er selvstendige, reflekterte individer, mens en annen teori kan si at det er forholdene i miljøet som påvirker vår læreevne. Behaviorismen kan sies å være av den sistnevnte teorien, altså at vi mennesker er objekter, og at det kun er våre reaksjoner på ytre påvirkninger som kan observeres (altså det synlige). Det fenomenologiske perspektivet derimot, mener at det ikke bare er de ytre påvirkningene men også menneskets følelser, tanker og intensjoner som er med på å styre våre handlinger. Mens behavioristene forutsier personens reaksjoner ut fra påvirkningen, og dermed prinsipielt kan styre personens handlinger, nøyer fenomenologene seg med å forvente hva personen vil gjøre ut fra en forståelse av personens egne intensjoner og forventninger (Imsen s.31). Gunn Imsen skriver også: Å forstå et annet menneske er mer enn bare å vurdere ut fra ytre utseende og handlinger (Imsen s.31). Jeg vil anta at de fleste mennesker en gang i livet har opplevd å vurdere en person som de ikke kjenner, ut fra førsteinntrykket. Ved en senere anledning blir vedkommende kjent med denne personen og finner ut at man har feilvurdert. 

Som sagt er det ikke en teori alene som kan gi oss hele sannheten om hvordan man skal lære. Vi er alle enkelt individer med ulike forutsetninger, samtidig skal vi også fungere i en sosial sammenheng. Av denne grunn er det i praksis ofte slik at ulike læringsteorier blir benyttet i ulike kontekster med elevene. For eksempel kan en individuell opplæringsplan inneholde mer behavioristisk tankegang enn i en klassesammenheng der det for eksempel er mye fokus på samarbeid.