tilbake                                           

 

Praksisfortelling

 

På avdelingen er det 19 barn i alderen 3-6 år. noen av barna vet å få oppmerksomhet uansett, mens andre er mer stille og har lett for å bli litt usynelige. Vi hadde gått ut rett etter formiddagsmaten. De fleste barna var i gang med leke, da får jeg øye på en jente som sitter stille helt for seg selv. Dette var en av de barna som lett kan bli glemt fordi hun er stille og forsiktig. Jeg går bort til henne og oppdager at hun gråter, jeg prøver å få  henne med på å leke uten at jeg lykkes, hun sier hun har vondt i magen og vil inn. Fordi jeg lite kjent i barnehagen velger jeg å snakke med noen av de andre voksne før jeg  lar henne gå inn. de andre voksne sier hun bruker å si at hun har vondt i magen bare for å komme inn. Den holdningen de voksne har overfor barnet skremmer meg og derfor sier jeg bestemt at jeg tar med meg jenta inn litt slik at jeg får snakket med henne. Vi går inn og setter oss i lese kroken, mens jeg leser begynner jenta å gråte og sier hun savner pappaen sin. Hun forteller meg at han er død , jeg blir med engang litt usikker på hvordan jeg skal takle dette på en riktig måte. Jeg gir henne bekreftelse på at det er lov å savne noen som er borte. Hun forteller at hun besøker pappaen sin på kirkegården og der kan hun snakke med  for hun er helt sikker på at han hører henne selv om han ikke svarer. Plutselig skifter hun tema og begynner å snakke om ha hun gjorde i går. Vi fortsetter å prate om løst og fast en stund så spør jeg henne om vi skal gå ut å leke med de andre barna og det vil hun. Glad og fornøyd tar hun kontakt med de andre barna når vi kommer ut.

Det jeg opplevde denne dagen forteller meg at det er viktig å ta barn på alvor når de sier de ikke har det bra. Denne jenta opplevde at hun hadde vondt i magen, det hun tydeligvis trengte var nærhet og voksen kontakt og trengte bekreftelse på at det lov å være lei seg.

Jeg tok opp denne episoden på veiledningen fordi jeg undrer meg på hvilket menneskesyn en har på barn når en stempler et barn uten å undersøke  årsaken til at barnet klager. Dette ble en fruktbar og fin diskusjon og pedagogisk leder var enig i at barnet burde bli tatt på alvor, særlig da de andre viste at hun nylig har mistet pappaen sin.