Skrevet av Kristin Læret, Høgskolen i Vestfold, 2003

Australias urbefolkning
Aboriginerne

 

Mappekrav 5 hadde målområdet utvikling, befolkning og fordeling, og selv om det var et individuelt mappekrav skulle det knyttes til en gruppe. Den gruppa jeg havnet i tok for seg emnet urinnvånere. Christin har valgt å se på urinnvånere generelt, Sissel og Tormod har sett på samenes ressursutnytting gjennom tidene, mens Lene har valgt å skrive et sammendrag fra boka, Samfunnsperspektiver på miljø og utvikling, Benjaminsen og Svarstad (red) - Kap. 5, Urfolk, miljø og utvikling. Jeg har valgt å sette fokus på urinnvånerne i Australia; Før og nå, deres historie, kultur og samfunnsoppbygging, med vekt på ressursbruk og ressursforvaltning. Men siden det er dagens aboriginere i Australia som utgjør utgangspunktet for at vi kan snakke om en urbefolkning, velger jeg å starte med nåsituasjonen.

I dagens Australia utgjør aboriginerne rundt 1,5 %, ca. 250 000, av hele landets befolkning. De fleste av dem bor i utkantstrøkene eller på landsbygda. Det kan være flere grunner til at så få aboriginere bor i byene, men en forklaring kan være at da de hvite kom ville de ha aboriginerne så langt vekk som mulig, mens en annen forklaring kan være at aboriginerne selv fortrakk et landlig miljø fremfor de store byene, noe som igjen speiler den tilhørigheten de føler til naturen. Det finnes fremdeles samfunn i Nordvest-Australia, der aboriginerne lever som de gjorde for tusener av år siden, hvor de forvalter naturen og bruker ressursene i et jeger og sanke perspektiv, men det finnes også et annet bilde. Et bilde der aboriginske barn vokser opp uten kjennskap om hverken aboriginsk språk eller kultur. I tillegg lever mange aboriginere husløse og i fattigdom. Flere av dem ser kriminalitet som eneste utvei for å skaffe seg penger og mat, noe som igjen fører til økt bruk av narkotika og alkohol, som en flukt fra fattigdommen. Aboriginerne har vært utsatt for rasisme siden James Cook kom til Australia i 1788, og frem til 1969 ble aboriginerne betraktet som en del av faunaen. Om man ser på statistikken viser det seg at 15% av alle som sitter fengslet i Australia er aboriginere, og av dem som dør i politiets varetekt utgjør aboriginerne 25 %. Politimyndighetene har stor innflytelse og makt, men etter at en amatørvideo, tatt i hemlighet, ble vist på TV i 1992, som viser politiets rasistiske oppførsel, skal man nå omskolere politifolk for på den måten å forsøke å bryte ned de fordommene som eksisterer.

Av alle etniske gruppe som bor i Australia er det aboriginerne som er værst stilt, både sosialt og kulturelt sett. De ligger nederst på rangstigen om man ser på leveforhold, helse og arbeid. De lever i gjennomsnitt 22 år kortere enn andre australienere, spebarnsdødligheten er høyere, og utdanningssystemet har først nå innsett at mange aboriginere faktisk ikke har engelsk som førstespråk, det betyr igjen at mange barn har fått en elendig skrive- og leseopplæring, og mange er fremdeles analfabeter. For mindre enn en generasjon siden var det vanlig at aboriginske barn ble tatt fra sine foreldre, og plassert på institusjoner, der de ble tatt hand om av benderktinermunker eller metodistprester. Det ble opprettet reservater som skapte enorme problemer over hele Australia. Overbefolkning og uholdbare sanitære forhold gjorde at infeksjoner ble spredd med rekordfart. Husene var kalde, fuktigheten ikke til å ta vekk, og mange bukket under. Forholdene var umenneskelige, og tilslutt ble reservatene stengt, men da hadde allerede store skader skjedd. Når man ser på den demografiske overgangsmodellen vil det være fristende å tro at kanskje aboriginerne ligger i en annen fase en resten av Australias befolkning, med tanke på befolkningsvekst, totale populasjon og dødsraten.  

I dag krever aboriginerne retten til landområder, samt en formell erkjennelse av at landet er deres, og at det ble tatt fra dem på en ulovelig måte. Men for å kunne forstå hvorfor dagens aboriginere tenker som de gjør, må man gå tilbake til begynnelsen; til tidenes morgen.

 

Begynnelsen
For 60 000 år siden var det istid på jorden, den siste fase av en lang rekke istider, og verdenskartet så ikke ut som det gjør idag. Siden store deler av jorden var dekket av is, var havoverflaten lavere enn den er nå, og klimaet var naturligvis kaldere. Landene lå tettere på hverandre og Australia var mye større enn det det er nå. Australia var den gang landfast med Ny Guinea og det var kort avstand til noen av de indonesiske øyene som f.eks. Timor. De første australienerne kan derfor ha kommet fra ulike steder med ulike farkoster som uthulede kanoer eller tømmerflåter. I følge Damm vet ingen hvorfor de kom, de hadde kanskje seilt vill på havet eller blitt tatt av vinden. Det kan ha vært nysgjerrighet til nye steder, eller matmangel i gamlelandet, men uansett har nok noen av reisene vært planlagt, siden det var kvinner ombord, for uten kvinner ville det ikke oppstått en innfødt australsk befolkning (Damm 1993).

For ca. 50 000 år siden ble klimaet varmere, vannet smeltet, landområder forsvant i havet og folk måtte flytte innover i landet. (Tweedie 2001). Bergström sier i sin oversettelse av boka ”Aboriginer i Australien” at Australia også mest sansynlig har hengt sammen med Sydamerika, men når jordplatene beveget på seg, gled de fra hverandre (Bergström 1993) Mange av aboriginerne selv derimot, er ikke enige i påstandene om at de skulle være innvandret fra hverken Sydamerika eller Asia. De mener at deres egen historie viser at de har bodd der like lenge som Australia har eksistert som land. For selv om Australia har hengt sammen med Sydamerika eller Asia, og aboriginerne virkelig reiste til nye steder, reiste de ikke til nytt land, de reiste til ulike deler av det samme landet, for Australia var ikke et avskildt sted. Aboriginerne var ikke invandrere, de var Australias første mennesker (Bergström 1993) 

For ca 7-10 000 år siden skilte havet Ny Guinea fra Australia. Australia var nå avskåret fra Asia, og der man før kunne svømme, vade eller seile over i små kanoer, var det nå et åpent hav. Hva betydde det for Australia? Vel, det betydde mye, nå kom ingen flere impulser, ingen nye ideer, ingen nye redskaper og ingen nye mennesker. Dette kunne bare komme nordfra, Australia var verdens ende. I Asia skjedde det mye på denne tiden. Landbrukskunnskap og husdyrhold bredde seg, og mennesket begynte å temme naturen, men dette skjedde ikke i Australia. Kanskje var de ikke interessert i å leve av landbruket, kanskje ville de vandre omkring som jegere, det var jo den måten de hadde lært. Men de fikk aldri muligheten til å velge, havet isolerte dem. (Damm 1993)

 

Tilknytning til naturen  
Noen mennesker tror på Adam og Eva og bibelens skapelsesberetninger, for aboriginerne er det ”Drømme-tiden” som skapte verden. I følge Bergström var himmel og jord ett i drømme-tiden, og forfedrene var ånder av begge kjønn. Drømme-tiden skapte himmel og jord og mennesker som tre ulike deler av samme sak, som aldri skulle gå fra hverandre. Alle tradisjonelle aboriginske samfunn trodde på Drømme-tiden, siden menneskene skaptes av et land de ikke kunne klare seg uten. (Bergström 1993:6) Damm forteller at i begynnelsen var Jorden en stor, øde og mørk slette. Ikke lys, ikke farger, ikke vann og ikke sjøer, solen, stjernene og månene lå og sov under Jorden. Dyr, planter og mennesker var enda ikke formet. Men et sted der nede, dypt under Jorden, ble overnaturlige vesner vekket til live i Drømme-tiden. Hver stamme har sin egen Drømme-tid, sin egen skapelsesberetning. (Damm 1993:9). Både Tweedie og Damm forteller at  de overnaturlige vesnene kunne ha form som mennesker, dyr med menneskelige egenskaper, eller de kunne transformere seg til steiner eller andre ting. Underveis i skapelsen traff disse overnaturlige vesnene andre overnaturlige vesner som var ute i samme ærend, og disse var av ulike kalibre, noen gode, noen farlige, og noen var onde. Gjennom disse forferdenes interaksjon ble det etablert en basis for sosial organisasjon og i tillegg ble aboriginernes lov nedsatt. Dette systemet og loven har guidet aboriginerne gjennom tusener av år, og blir hyllet gjennom sanger, danser og ritualer, samtidig som det er portretert gjennom utallige bilder på stein og bark (Tweenie 2001:39)

Damm forteller at da forfedrenes jobb var ferdige falt de i dyp søvn, eller de ble forvandlet til tjuringaer, en stein eller trestykke med geometriske mønstre som forteller historier om hva forfedrene gjorde. Det var hellige steder der slike forvandlinger ble gjennomført, og ett slikt sted er Ayers Rock, eller som aboriginerne ville sagt det, Ularu (Damm 1993:10)

Siden mennesket er en del av Jorden, er naturen en sentral del av aboriginernes liv, naturen er selve livet. I en tro, der man har en forestilling om at man har en særlig tilknytning til naturen, ofte et dyr, kalles totemisme (Damm 1993:11) Når aboriginerne sier at naturen er selve livet, vil konsekvensen være at man selvfølgelig tar godt vare på den. Man ødelegger ikke livet, ergo ødelegger man ikke naturen, miljøet eller samfunnet.

 

Dagliglivet og kulturen
Aboriginerne var nomader, de hadde ingen faste boplasser og ingen hus, de vandret omkring i stammens land, som var gitt dem i Drømme-tiden. Siden klimaet var ulikt i de ulike delene av Australia, var også livsbetingelsene forskjellig for de ulike stammene. Ved kysten var det lett å finne mat, det var mange dyr å jakte på, det var fisk i havet, og mange spiselige planter. I de tørre områdene var det færre planter og dyr, men selv om det tok lengre tid å finne mat, var aboriginerne meget dyktige til å utnytte og finne alt som kunne spises (Damm 1993:19). De hadde hatt noe å lære der, soldater og fanger som i 1790 holdt på å sulte i hjel i Sydney Cove (Wold 1999:42)  

Ritualer var det mange av; innvielser av unge gutter til de voksnes rekker, ritualer ved jakt, ritualer når unge kvinner fikk menstruasjon (Damm 1993:48), ritualer for regn og ritualer for hell og lykke. Et ritual hadde mange ulike uttrykksmåter, men kroppsmaling, dans og musikk var en viktig del ved alle ritualer.

En stor del av kulturen til aboriginerne var også billedkunst. Det finnes utallige hulemalerier den dag i dag som vitner om hvordan aboriginernes daglige liv og virke utartet seg for mer enn 50 000 år siden.

 

Ressursutnytting
Australias urbefolkning, aboriginerne, var fiskere og jegere, og menyen var variert. Fra fisk, havskillpadder, skalldyr, sjøkuer, og krokodiller, til sel og hval. Muslinger ble også spist i store mengder og noen steder bygget de tårn av muslingsskallene, og noen av de finnes enda, det eldste er ca.1300 år gammelt. Selv om man og kunne fiske i elver i innlandet var jakten viktigere der. Kenguruer og wallabyer, en mindre kenguruart, samt emuer, pelikaner og pungharer var det som ble fanget mest. Mindre dyr som firfirsler, slanger og rotter var det kvinnene som fanget. De fanget også fisk i små vannhull ved å bedøve dem med giftpiler (Damm 1993:21).

I tillegg var australias urbefolkning like glad i søtsaker som det vi kanskje er i dag. Men sjokolade sto ikke på menyen, derimot ristede nattsvermere proppfulle av søtt, gult fett. Larver fra den grønne billen var også populært ”lørdagsgodt” og var man riktig heldig kunne man finne en bikube, med søt og deilig honning fra bier som ikke stikker.

Kostholdet til aboriginerne bestod hovedsaklig av planter, i noen områder var så mye som 70-80% av kosten planter. Rotfrukter som yams og i tillegg frukter, fikner, druer, nøtter, frø, kjerner og plommer. Frø var særdeles viktig i harde årstider, frø fra gress og trær ble malt til en grøt. Mat var det der, om man hadde tålmodighet og visste hvor man skulle lete (Damm 1993:22)

 

Jakten:
Selv om nesten alle folk i verden har brukt pil og bue, har aborigineren valgt å kun bruke pilen, eller, kastespydet. Noen spyd hadde trespisser, andre stenspisser, og en dyktig jeger var alltid på jakt etter god sten. Dette var forbruksvare. Spissen ble brukt kun en gang, den var så fin og skarp at den alltid gikk i stykker ved kast, enten den traff byttet eller ikke. Spydspissen ble påsatt med harpiks og med et kaste-tre, en slags forlenget arm, kunne spydet kastes opp mot 100 meter, tre ganger så langt som uten kaste-tre. I tillegg til kastespydet fantes naturligvis også boomerangen. Det finnes to ulike typer boomeranger, en som kommer tilbake, og en som ikke kommer tilbake til kasteren. Dette er et vanskelig våpen å bruke, timevis med trening må til før en fugl kan fanges.

Før jakten var det viktig med mange forberedelser. Først smøre seg inn med leire eller jord for å dekke over egen lukt samtidig som det fungerte som kamuflasje, for deretter å finne spor etter dyret. Aboriginerne var og er forøvrig meget dyktige sporfinnere, og selv den dag i dag hender det de blir brukt av politiet i forbryterjakter. Når dyret ble funnet, ble det siktet inn på bakbena, der de var mest sårbare. Fellesjakter etter regntiden var også viktige og ble forberedt med jaktmagi, dansefester. En fellesjakt på kenguruer foregikk ved hjelp av ild. Med gresset i flammer kom kenguruene løpenes rett i armene på jegerne (Damm 1993:26). Fiske foregikk også ved hjelp av kastespyd, fra kanoer eller fra elvebredden ble fisk fanget, men også nett og harpuner ble brukt i denne fangsten.

Selv om ikke jakt- og fiskevåpnene som aboriginerne brukte var særlig imponerende, var urbefolkningen selv meget utspekulerte og dyktige til å narre dyrene, for dermed å sikre en god jakt. Det å etterligne dyrelyder var fiffige metoder, å skrike honk honk fikk gjessene til å sette seg i trærne, plystring narret krabber ut av skallet sitt og pungharen kom om man hvislet som en slange (Damm 1993:27)

Dingoen ble senere også benyttet av aborigineren som husdyr og som hjelp i jakten, forøvrig det eneste husdyret de hadde. Maten ble spist rå eller stekt på bål, eller i jordovner. Og selv om det ikke alltid var drikkevann i nærheten hadde man kunnskap om hvilke planter som innholdt vann slik at man kunne overleve ved å spise dem. Kunnskapen om naturen og hvordan naturressursene kunne benyttes var aboriginernes viktigste redskap i kampen om å overleve (Damm 1993:29).

 

Samfunnets oppbygging
Det er ikke helt enighet, men anslagsvis var det et sted mellom 300 000 og 3 mill. aboriginere i Australia da de hvite kom (Damm 1993:19). Samfunnet var delt inn i stammer, kanskje rundt 500 ulike, hvor en typisk stamme bestod av ca.500 medlemmer. Hver stamme hadde sitt område, sitt språk og sin særegne kultur. En hel stamme var kun samlet ved spesielle anledninger, til hverdags var den delt i familiegrupper på 30-40 personer, som selv sørget for det daglige ”brød”. Noen stammer var venner, andre fiender, fiendskap skyldtes ofte matmangel, men kvinner var vel så stor årsak til at uvennskap oppsto. Det ble mangel på kvinner til unge menn når de gamle ville ha flere enn en kone. De delte det de hadde av mat og utstyr, og ikke sjelden ble fangstutstyr lagt igjen slik at nestemann også kunne skaffe seg mat.

Hver stamme hadde sitt totem, og den meste kjente er kanskje kariera-stammen, som igjen var delt inn i fire undergrupper, der hver undergruppe hadde ulike egenskaper. Innenfor de fire gruppene kunne man ikke gifte seg med hverandre, og ved giftemål mellom to ulike undergrupper ville barna tilhøre en tredje undergruppe (Damm 1993:32). Alle ressurser skulle forvaltes på best mulig måte. Og dette var en måte for aboriginerne å forvalte kvinner som en ressurs i befolkningsøyemed. Et snedig system der man giftet seg med mennesker som var i slekt med en selv på en bestemt måte. Forlovelser ble ofte inngått mellom små piker og voksne menn, og det var selvfølgelig pikens far eller bestefar som ordnet det hele. Siden den mannlige befolkningen av aboriginerne ikke kunne gifte seg før de hadde lært alt om alle skikkene og hemlighetene, var de ofte mellom 20 og 30 år før de ble gift. Omskjæring var en del av aboriginernes ritualer, smertefulle operasjoner med steinverktøy, men en mann ble ikke regnet for å være mann uten å være omskjært (Damm 1993:36).

Det var ingen høvding eller en fast leder i det gamle Australia, og ingen lover var skrevet ned. Allikevel var det regler for hvordan man skulle leve, og det var en del av et barns oppdragelse å lære seg disse reglene, ble de brutt, ble man straffet. Det var ingen domstol, men den eldste mannen i hver gruppe var en naturlig leder og det var han som delte ut skyld og straff. Men det var ikke alltid det var den samme mannen som bestemte alle saker. En måte å forvalte ressurser på er å bruke rett mann til rett jobb. Platon sa en gang at hver skal gjøre det han kan best, og slik jobbet aboriginerne også. Den som hadde mest greie på slekter ville være en naturlig ”dommer” i ekteskapssaker osv.. De ulike stammene hadde ikke alltid de samme reglene, men en regel hadde nesten alle, man måtte ikke slå noen i hjel uten grunn.

Samfunnet til aboriginerne for nesten 50 000 år siden var et typisk naturalistisk kjønnsrollesamfunn, hvor kvinner og menn hadde sine faste oppgaver. Aboriginerne levde i pakt med naturen, de hadde det de trengte for å overleve og de brukte moder jord med en gi og ta mentalitet. De tok ikke ut mer enn det de hadde behov for, og der de hadde tatt ut nok, satt de fyr på jorden slik at nye planter kunne vokse opp og danne grunnlag for livsvilkår ved et senere stadium. Måten de forvaltet naturressursene på vitner om en kjærlighet, en respekt og en hengivenhet til naturen. Ved å bruke hele spekteret av ressurser når det gjaldt hva slags mat som skulle spises, hvilke dyr som skulle fanges, og hvilke jorder man skulle dyrke, drev man ikke rovdrift på noen felt.  Aboriginernes mange ulike jakt- og fangstmetoder var med på å benytte seg av de ressursene som fantes. Kanskje er ikke brann den beste måten å fange kenguruer på, men mest sannsynlig må det ha vært en hensiktsmessig måte å gjøre det på. Med aboriginernes nære forhold og avhengighet av naturen er det lite trolig at de ville brukt ild som våpen, om det hadde gjort for mye skade på områdene.

Om man ser på andre urbefolkninger viser det seg at de deler mange perspektiver. Fra indianerne i Nord-Amerika, til samene i Norge, til aboriginerne i Australia, kan man trekke linjer som er bemerkelsesverdig like. Et jeger og sankesamfunn, et nomadeliv uten faste tilholdsteder, et livsgrunnlag basert på det naturen hadde å by på, etniske grupper som bare ville leve på samme måte som de alltid hadde gjort, men som på grunnlag av hva de var og hva de sto for, har blitt jaktet på, hatet og sett ned på siden andre mennesker krysset deres vei.

 

Avsluting
Dette dokumentet viser at det var nok ikke Kaptein Cook som oppdaget Australia. Australia har vært sett og brukt lenge før europeerne stakk innom, for ikke å gå ut igjen. De hadde god grunn til å rope ”Warra warra” (Gå vekk), aboriginerne, da de første hvite kom. Den hvite mann har alltid stått for forandring, enten det være seg for verdens indianere eller for Australias urbefolkning. Jeg vil her avslutte med Damms ord om hvorfor den innfødte australiener ikke var interessert i at hele verden til stadighet må utvikles og forandres, hvorfor han ikke så nødvendigheten av å måtte ha flere ting og større og kraftige maskiner, og hvorfor aborigineren ikke var interessert i den form for fremskritt. Verden skal helst gjenta seg selv, om man endrer ved tingene kan hele balansen forsvinne. Da vil kanskje verden bryte sammen, og Jorden vil igjen være mørk og øde (Damm 1993:13) Dette var bærekraftig utvilking for 50 000 år siden, ressursene måtte fordeles og pleies med øm hånd, slik at neste generasjon og neste der igjen, hadde et godt grunnlag for liv på Jorden.

Tilslutt i dette dokumentet vil jeg ta opp igjen dagens situasjon for aboriginerne. Grunnen til at aboriginerne i dag krever retten til et land er ikke bare i en religiøs sammenheng, men også for at deres kultur skal kunne blomstre opp igjen. Med land skulle flere kunne fortsette med å jage og samle mat på tradisjonelt måte, mens andre kunne drive avl. Når aboriginerne ber om land, ber de ikke om eiendomsrett til landet, men bruksrett. Aboriginerne vil føre kulturen tilbake, og få harmoni gjennom å trygge sin aboriginske identitet. Dagens bilde er en blanding av fortvilelse og håp. Kanskje fremtiden vil være et samfunn der aboriginere og ikke-aboriginere er jevnbyrdige, og der den aboriginske tradisjonen og kulturen er viktig for alle australienere. Om man tenker på all den urettferdigheten som har blitt gjort mot aboriginerne, og når man tenker på de ca.60 000 barn som ble tatt fra sine foreldre, må noe skje. Man kan håpe selvsagt, og tro at ting vil bli annerledes, men når man leser pressemeldingen fra FN-konferansen mot rasisme skjønner man at tingenes tilstand står på stedet hvil.

Australias statsminister John Howard sa i dag at han er personlig lei seg for den dårlige behandlingen landets aboriginere har fått, men går mot en formell nasjonal unnskyldning fordi den kan utløse kompensasjonskrav (22/6-01)

Howard kunne gått et skritt i retning av forsoning mellom hvite og svarte i Australia, noe som sårt trengs i et samfunn der politikere på ytre høyre fløy gjør det stadig bedre på grunn av rasistiske utspill overfor aboriginere og mørkhudede innvandrere.

 

Kilder:
Inge Damm, De indfødte australiere, Munksgaard, 1993
Gunnel W. Bergström, Aboriginer i Australien, Bokfölaget Natur och Kultur, 1993
Erland Kolding Nielsen m.fl., Australia, Oceania og Antarktis, Cappelen, 1982
Pennie Tweedie, Spirit of Arnheims Land, 2001
Sidsel Wold, Warra Warra, Pax Forlag, 1999
http://sos-rasisme.no/propaganda/antirasisten/an0298/06.php
http://www.dagsavisen.no/sondag/verstingen/2000/09/508258.shtml