Jordbrukskulturen er den
fasen som kommer etter at mennesket går over fra å være jegere og
sankere, til det å være produsenter av egen føde. Man mener at dette har
vært en svært omfattende prosess, og at det mest sannsynelig har foregått parallelt med at
menneskene var jegere og sankere. (Hanssen, Leer-Salvesen, Aase: 1996)
Jordbrukskulturen endret menneskets forhold til naturen. Revolusjonen
endres fra at naturen dominerer mennesket til viseversa. Denne
overgangen har forskere valgt å kalle den neolittiske[1]
revolusjon. Det er funnet spor etter dyrking av jord og temming av dyr
i et område som er kjent som den fruktbare halvmåne[2]
for ca. 10 000 – 12 000 år siden. Dette området er også kjent som
Mesopotamia. Mesopotamia betyr området mellom to elver. De to
elvene som ga liv til dette området var Eufrat og Tigris. I disse områdene hadde mange av de
viktige plantesortene sitt opprinnelige tilholdssted i vill tilstand.
Menneskene gikk fra å være utelukkende konsumenter av naturens grøde,
til å produsere mat selv ved å dyrke planter og temme dyr. (Hanssen, Leer-Salvesen, Aase: 1996)
Denne nye kulturen skulle skape radikale
endringer fra slik menneskene livnærte seg i tidligere tider. Dette er
bakgrunnen for at det omtales som en revolusjon. Det er flere forhold
som skiller denne nye perioden fra jeger/sanker samfunn. De ble bygd opp
rundt fast eiendom, permanent dyrkings- og lagringshusholdning og
produksjonsmidler. Dette førte igjen til at dietten hos befolkningen ble
endret, og ble mer protein og kaloririk. Resultatet av denne endringen
var blant en befolkningsvekst. (Ibsen: 1997). Denne befolkningsvekten
kom av at menneskene nå kunne bo tettere, og at de kunne utnytte
matressursene i naturen på en mer rasjonell måte.
Området der elvene
Eufrat og Tigris har sitt utspring er svært sentral. Det at de to elvene møtes, danner
grunnlaget for det som skulle bli jordbrukets vugge. Dette var den
viktigste
forutsetningen for at jorden i dette området
kunne være dyrkbar. Slettelandskapet i
Mesopotamia var svært varmt og
tørt, og var avhengig av å få tilført vann fra disse elvene også utenom
den vanlige vannføringen. Ved siden av at jordsmonnet måtte bli
tilført vann, var det vesentlig at plogen var tatt i bruk. (Ibsen:1997)
Det at
plogen
ble tatt i bruk for å lufte jorda, og tilføre næring er avgjørende også
i dagens jordbruk. Den første plogen som ble benyttet, ble trukket
av mennesker, og ga muligheter for å plante over større områder enn
tidligere. Et annet redskap som tidlig lettet menneskenes arbeid var
sigden. Ved at sankingen av kornet ble gjort med sigd, rakk menneskene
over mye større områder på kortere tid. Effektiviseringen ved at nye
hjelpemidler ble benyttet er en av de viktigste forutsetningene for den
neolittiske revolusjon over hele verden.
For at jorden som skulle beplantes
skulle få tilført fuktighet også i tørkeperioder ble det bygget kanaler
og damanlegg. Dette førte til at man kunne regulere oversvømmelsene.
Dette igjen førte til, økt produksjon, økt befolkning og dermed
frigjøring av befolkning til annet arbeid enn det å samle inn mat til
eget bruk. I området Mesopotamia hadde jordbruksmarken dårlig
drenering.
Dette førte til at saltet ble liggende igjen på overflaten av den marken
som ble dyrket, fordi elvevannet ikke ble drenert bort. I tillegg til forsaltningen fra elvevannet, steg også
grunnvannet, og saltet herfra ble ført opp til overflaten. Når
jordsmonnet innehold så mye salt som det nå gjorde var man avhengig av
at områdene lå brakk i lengre perioder, slik at grunnvannet fikk tid til
å synke. Hovedproblemene ved forsaltingen av jordsmonnet var at flere av
de plantene man hadde begynt å dyrke ikke tålte det salte jordsmonnet.
Hvete og bygg er eksempler på planter som tåler saltholdig jord dårlig.
Disse plantene var spesielt viktige for å dekke
næringsbehovet for den økende befolkningen i området. (Ibsen:1997). Det
at de ikke kunne plante hvete og bygg, var den
viktigste grunnen til at dette ble et så stort problem som det ble.
Avskoging er det neste
som kom opp som et problem for denne regionens mulighet til å
overleve. I Indusdalen ble trærne benyttet som fyring i vedovner.
Vedovnene ble benyttet til å tørke leire, som i sin tur ble benyttet til
å bygge palasser og templer. Denne avskogingen førte til en uttørking av
jordsmonnet. En teori bygger på at det tørre jordsmonnet la seg som
en dis over landskapet, og drev monsunregnet østover. Dette førte igjen
til ytterligere uttørkning av jordområdene og ga derfor en dårligere
jordkvalitet. (Ibsen: 1997)
Husdyrhold var også en
viktig del i det neolittiske samfunnet. Man har funnet rester av store
mengder dyr i området rundt Mesopotamia fra tiden 8000- 6000 f.kr.
Husdyr som geit, sau, hund og kveg er eksempler på dyr som ble temmet i
denne perioden. Man regner med at sau og geit er de som først ble
temmet. Geit og sau har et sterkt saltbehov, og menneskene kunne til en
viss grad kontrollere disse dyrene ved å lokke med salt. Noen regner
imidlertid med at en enkel form for korndyrking lå forut for denne
temmingen av husdyr. (Håland, Aschehougs verdenshistorie, Bind 1: 1982)
Både sauer, geiter, kveg og griser opptrer som flokkdyr i vill tilstand.
Dette gjorde det lettere for menneskene å kunne kontrollere større
mengder av dyrene. Dette gjorde de blant annet ved å amme opp ungdyr.
En
annen side ved husdyrholdet er størrelsen på dyrene. Tamdyrene ser
gjennomgående ut til å være mindre enn villdyrene. Årsakene til dette
var den kontrollerte avlen av dyrene. Det så ut til at menneskene
fremmet de mindre dyrene. Dette henger nok sammen med at disse var
lettere å kontrollere. Denne forskjellen i størrelse er særlig
framtredende på tamkveg og villkveg. Man regner med at det var nomadene
som først og fremst spesialiserte seg på husdyrhold. Nomadene skiller
seg likevel fra jeger- og sanker samfunnet ved at forflytningen
bestemtes av tilgangen på gode beitemarker kontra det å forflytte seg
etter tilgangen på ville dyr. (Hanssen, Leer-Salvesen, Aase: 1996). Det
som styrte valget av dyr var ofte tilgangen på vann. Nomadene i områder
med riklig tilgang på vann kunne med fordel benytte seg av kveg og hest,
mens i områder der vanntilførselen var begrenset ble sau, geit og kamel
dominerende. Dette fordi disse dyrene kan nyttegjøre seg væske fra
vegetasjon, samt oppbevare væsken i kroppens fettlag.
Det finnes flere
arkeologiske installasjoner i dette området som stadig leter etter nye
tegn på hvordan jordbruket har blitt drevet på denne tiden. Et av disse
er Çatal Höyük[3]
i Tyrkia. Utgravninger fra dette stedet tyder på at kveg hadde en
religiøs funksjon for så mye som 8000 – 9000 år siden. Dette er den
første fasen man har funnet fram til at kveg blir benyttet som husdyr i
dette området. Som tidligere nevnt er det funnet spor andre steder til
at dyr ble temmet allerede for 10000 – 12000 år siden. Sannsynligvis
hadde også disse dyrene en religiøs funksjon[4].
Annen utnytting av husdyrene regner man med at ble utnyttet senere.
Dyretemmingen og
planteforedlingen ble gradvis spredt over det meste av kloden i
tidsrommet 10000 – 4000 år f.kr. I Norge har man funnet spor etter en
form for bofasthet i kyststrøkene av Nordnorge så tidlig som
ca.7500-5000 år f.kr. Her er det funnet jaktutstyr og diverse verktøy.
Men i en oversikt over jordbrukere, jegere og sankere i år 1e.kr. finner
vi ikke Norge som en del av verdens jordbruksområder. (Ibsen: 1997) Det
er likevel funnet spor etter husdyrhold og kornproduksjon så tidlig som
i yngre steinalder. Gjennombruddet i Norge kom likevel ikke før ca 2500
år f.kr.
De fleste arkeologer og spesialister på området
mener at utspringet for det neolittiske samfunnet var Mesopotamia som
ligger i den sørøstre delen av den fruktbare halvmåne. I følge L.S.
Stavrianos er det 15 planter som globalt sett har dominert i betydning
fra begynnelsen.
Gressorter: hvete, ris,
mais, sukker
Belgplanter: linse, ert, vikke, bønne, soyabønne, peanøtt
Stivelsesvekster: potet, søtpotet, yamsrot, maniok, banan
(Hanssen, Leer-Salvesen, Aase: 1996, s.63) 
Man regner med at man
også i jeger- og sanker samfunnet hadde tilløp til det som vi i dag
omtaler som bofasthet. Den største omveltningen på dette området
kom likevel ikke før med den neolittiske revolusjon. Bakgrunnen for
dette bygger på flere elementer, en av årsakene var redskapene som
ble benyttet til å foredle og oppbevare markens grøde. De tunge
møllesteinene og de lett knuselige leirkrukkene var sterkt delaktige i
den bofastheten som gjorde seg gjeldende i denne perioden.
Den revolusjonen som gjorde mennesket om
fra å være jeger og sanker til å aktivt bearbeide jord og temme dyr
skapte også store sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser.
Nøkkelen til å forstå disse endringene ligger i de mulighetene man fikk
til å produsere og lagre et overskudd. De forandringene den neolittiske
revolusjon innebar åpnet for viktigheten av det å erobre upløyd mark.
Dette ga grobunn for flere strider, som ikke ville være sannsynelige i
det tidligere jeger- og sanker samfunnet. Eiendomsretten var en av de
viktigste elementene i revolusjonens spede begynnelse. Man var avhengige av å
forvalte mark for å overleve. Overproduksjon og lagring av matvarer
resulterte i en utstrakt byttehandel. Dette igjen åpnet for krav om en
felles økonomisk styring av ressursene. Et eksempel på denne
forandringen finner vi i det som er omtalt som et tributtsamfunn.
Tributtsamfunnet i Mesopotamia i den perioden etter at bofasthet var vel
innarbeidet fikk vi en form for kommandoøkonomi. (Hanssen, Leer-Salvesen,
Aase: 1996, s.80) Fellestrekket for denne økonomiske styringsformen var
innsamling fra bøndenes vareproduksjon gjennomført av en
overklassebefolkning. Som et argument for denne innkrevingen kan man
tenke seg at det ble utlovet en beskyttelse av den dyrkede marken. Man
antar likevel at gevinsten i dette samspillet i svært liten grad ble
tilbakeført til bøndene. (Hanssen, Leer-Salvesen, Aase: 1996)
Som en oppsummering av resultatene etter
den neolittiske revolusjon nevner jeg tre konsekvenser:
1. Bofasthet
2. Produksjonsoverskudd til en bybefolkning
3. Større befolkningstetthet
Disse konsekvensene var så omveltende fra
det tidligere jeger- og sanker samfunnet at man har valgt å kalle det en
revolusjon. Likevel vil jeg igjen poengtere at denne forandringen har
utviklet seg sakte men sikkert mot det jordbruket vi kjenner i dag.
Grunnene til at denne revolusjonen gikk over så lang tid var den
utstrakte prøvingen og feilingen som var nødvendig for å utnytte de
agroøkologiske ressursene optimalt. Den neste store forandringen
som kan sidestilles med denne epoken, er den industrielle revolusjon,
der mennesket overførte foredlingen og produksjonen av de agroøkologiske
ressursene til maskiner.
Litteratur benyttet i oppgaven:
Håland og Håland, Aschehougs Verdenshistorie bind
1, Aschehoug & CO, 1982
Ibsen, Menneskets fotavtrykk - En økologisk verdenshistorie, Tano
Aschehoug, 1997
Smedsvig Hanssen, Leer-Salvesen, Aase, Natur og mennesker - En
miljøhistorie, Universitetsforlaget, 1996
http://catal.arch.cam.ac.uk/catal/
Alle bilder er hentet fra:
http://museum.agropolis.fr/pages/expos/fresque/
[2]
Den fruktbare halvmåne strekker seg fra Palestina i vest og følger
elvene Eufrat og Tigris helt fram til Persiagulfen i sørøst.
[4]
Utgravninger gjort i Çatal Höyük viser at spesielt kveg ble tillagt
en religiøs funksjon.
