Tilbake

KROPP OG FENOMENOLOGI: Maurice Merleau – Ponty

Maurice Merleau – Ponty var en fransk filosof og psykolog som levde på 1900- tallet. Han var en fenomenologisk orientert tenker, som var opptatt av å etablere et alternativ til den tradisjonelle dualismen som splittet mennesket opp i tanke og kropp. René Descartes betraktes som den som tydeligjorde dualismen som filosofisk prosjekt. Han var en fransk filosof som levde på 1600- tallet, og hans dualistiske kroppsoppfatning har vært dominerende helt frem til i dag (Duesund, 1995). Han betraktet mennesket med et absolutt skille mellom kropp og tanke. Hans eksistensbevis er berømt: "Jeg tenker, altså er jeg" (Duesund 1995:26). Han hevdet at tanken beviser vår eksistens, og at kroppen bare var en upålitelig substans (Duesund 1995).

Merleau – Ponty omtales som en fenomenologisk orientert tenker. Ordet fenomen stammer fra det greske ordet fainomain som betyr "Jeg viser meg" (Duesund 1995:29). "Den fenomenale kroppen er kroppen slik den viser seg for meg eller oppleves av meg og av andre" (Duesund 1995:29). Han tar utgangspunkt i at vår forståelse av verden er grunnet på vår kropps forståelse av sine omgivelser eller sin situasjon. Han er den første innen den fenomenologiske bevegelsen som gir kroppen forrang og begynner med den (Merleau- Ponty 1994). Han legger vekt på at vi som mennesker har en hensikt med det vi gjør. Vi er alltid rettet mot noe eller sikter hen mot noe, og det gjør vi med kroppen bevisst eller ubevisst (Løkken 1996). Han så på kroppen som erfarende, reflekterende, meningssøkende, handlende og selvoverskridende. Den var både et subjekt og et objekt på en gang, og kroppen er slik den oppleves av oss (Duesund 1995).

Merleau – Ponty lanserte ideen om at menneskets bevissthet ikke er Jeg tenker, men jeg kan. Han brøt med synet på at kroppen kun var et redskap og objekt for erkjennelsen. Hans teori gikk ut på at kroppen er personlighetens subjekt, og at det er gjennom kroppen at bevisstheten tar form. Vi er tilstede i verden gjennom kroppen, og det er som kropp vi opplever, erkjenner, snakker og blir den bevissthet eller sjel som tror den er noe i seg selv (Løkken 1996). Han så på forholdet mellom kropp og tanke som sirkulært og sammensatt (ibid).

Merleau – Ponty hevder at vi er våre kropper (Duesund 1995:31), han sammenligner hvordan kroppen formidler seg gjennom kroppsspråk som gester, mimikk, bevegelser og holdninger, med hvordan et maleri formidler sitt innhold gjennom farger (Duesund 1995). Kroppen kan kun forståes og oppfattes som en enhet, ikke som en sammenføyning av vilkårlige deler (Merleau – Ponty 1994). Vi oppfatter omverdenen rundt oss gjennom våre kroppslige sanser. Han hevder at uten denne evnen til sansning og persepsjon kan vi ikke eksistere som reflekterende mennesker med språk og identitet, refleksjon forutsetter nemlig bruk av sansene og de erfaringer vi gjør oss gjennom dem. Kroppen er i et konstant og levende samspill med omverdenen, den beveger seg og blir beveget. Kroppen er altså dynamisk, og våre erfaringer setter seg i kroppen som kroppsskjemaer, med dette mener han at det er kroppen som først forstår verden. Vår primære forståelses instans er altså kroppen, forståelsen av opplevelsen forutsetter at vi får erfaring av opplevelsen gjennom kroppen (Duesund 1995).

Når Merleau – Ponty hevder at kroppen både er objekt og subjekt på en gang, peker han på i forhold til oss selv, og i vårt forhold til andre. Vi både ser og blir sett, hører og blir hørt. Merleau – Pontys sirkularitetsbegrep beskriver forholdet mellom den levde, subjektive kroppen, og den fysiske, objektive kroppen. Vi kan være både subjekt og objekt på en gang; vi kan være den som griper og den som blir grepet. For eksempel når den venstre armen griper om den høyre. På denne måten er kroppen unik, den gir oss muligheten til å reflektere over oss selv. Gjennom sansene lager kroppen skjemaer over hvordan verden er, en persons oppfattelse av verden kan kun sanses gjennom denne personens kropp. Merleau – Ponty understreker at verden må erfares før den kan reflekteres over (Duesund 1995). Kroppen blir altså utgangspunktet for vår persepsjon, og hvordan vi oppfatter verden. Det er gjennom kroppen vi først opplever verden; øyne, ører og hender åpenbarer de hendelser som foregår rundt oss, og er altså utgangspunktet for vår persepsjon (Duesund 1995).

Merleau – Ponty hevder at kroppen alltid er meningssøkende, og at vi ikke kan oppleve oss selv eller verden uten kroppen. Han skiller mellom to veier å gå for å finne mening; refleksjonens vei og integrasjonens vei. Med integrasjonens vei mener han at når vi handler integreres våre vilkår og forutsetninger med vår evne til å handle (ibid). Gjennom bevegelse kan vi oppleve integrasjon av det subjektive og det objektive, og den fysiske og den reflekterende aktiviteten flyter sammen. Refleksjonen har sitt fundament i den kroppslige verden, dette er stikk i strid med den dualistiske kroppsoppfatningen som har vært så tungt forankret i generasjoner (ibid).

Selvbevissthet skapes gjennom kroppens subjektive oppfattelse av omverden. Kropp og omverden står i et tvetydig, dialektisk forhold til hverandre (Duesund 1995:36). Kroppen er i stand til å se og er synlig, den er berørende og berørt, uten denne meningssøkende enheten kan ting virke fremmedgjort, og vi kan virke fremmede for oss selv. Merleau – Ponty ser på kroppen som vår tilgang til verden, dette innebærer at enhver kroppslig forandring vil føre til at vår oppfatning av verden endrer seg (Duesund 1995).

Vi trenger kroppen for å kunne sanse vår omverden og for å kunne reflektere over oss selv. Merleau – Ponty forsøker gjennom sin fenomenologiske tankegang å avvise den dualistiske kroppsoppfatningen til Descartes om Jeg tenker, altså er jeg, han hevder at vi ikke eksisterer fordi vi tenker, men fordi vi er vår kropp (ibid), jeg kan (Løkken 1996:17). Uten kroppen eksisterer ikke jeg – et, fordi vi uten kroppen ikke er i stand til å sanse og reflektere over omverden og oss selv (Løkken 1996).

Å kunne innebærer et særlig begrep om eksistens, noe som Merleau – Ponty har bundet til enheten av kropp, bevissthet, språk og verden i form av begrepet pre – refleksiv cogito (Løkken 1996). Direkte oversatt betyr dette den før tenkende tanke, altså en form for tilstedeværelse og bevissthet som er der før den kan uttrykkes i ord som tenkt (Løkken 1996:19). Det inneholder konkret og symbolsk forhold til verden og til andre mennesker, og betyr summen av det livet som er levd (Løkken 1996).

Merleau-Ponty hevder at vår kropp ikke er noe vi eier og som vi kan distansere oss fra. Vi er våre kropper i en kroppslig livsverden. Kroppen snakker gjennom gester, bevegelser og ansiktsuttrykk. Kroppen er ikke en mekanisk gjenstand som svarer på omverdenenes stimuli, den står i et levende samspill og i en ustanselig dialog. Omverdenen sanses gjennom kroppen ved berøring, lukt, smak, syn og hørsel (Bagøien 1999). Menneskekroppen vet noe om verden før tanken er tenkt og ordet uttrykt. Den er en syntese hvor alle delene står i forhold til hverandre. Den uttrykker et "jeg kan". I relasjonen mellom organisme og omgivelser står sansing sentralt, gjennom sansing og persepsjon bebor menneskekroppen rommet. Dette rommet er et handlingsrom, et rom med betydninger for meg (Østerberg i Merleau-Ponty 1945, i Holst Buaas 2002). Det at vi bebor rommet med vår kroppslige viten, er kanskje lettest å observere blant små barn, der verbalspråket er forholdsvis uferdig og de små kroppene er i stadig bevegelse, opp og ned, hit og dit. Denne bevegelsen er også særlig typisk for små barns måte å være sammen på.

Kilder:

Duesund, Liv Kropp, kunnskap og selvoppfatning

Universitetsforlaget, 1995

Løkken, Gunvor Når små barn møtes

Cappelen akademiske forlag, 1996

Berg, Anne Motorikk, lek og læring.

Abstrakt forlag as, 2002

Bagøien, Tor Egil (red.) Barn i friluft.

SEBU forlag, 1999